«Husk at det finnes ingenting så pent at det er verdt å dø for, men mange ting så pent at det er verdt å leve for»- Albert Camus
Albert Camus var en fransk-algerisks filosof som ble født den 7. november 1913 og levde helt frem til 4. Januar 1960 hvor han døde i en bilulykke. Hans oppvekst utenfor det europeiske kontinentet ville gi han et annet syn på livet enn de fleste andre filosofer på den tida. Han vokste opp under fattige kår og klarte å komme seg inn på universitet hvor han senere fikk tuberkulose. Som ble en sykdom som skulle plage han for resten av livet. Han valgte å flytte til Frankrike i 1940 for å hjelpe motstandsbevegelsen hvor han hjalp som journalist og startet opp avisa combat som da hjalp han komme i kontakt med den mer kjente filosofen Jean-Paul Sartre. Selv om Camus jobber mye med Sartre kan vi se at han heller hentet inspirasjon fra mennesker som Heidegger (1889-1976), Søren Kierkegaard (1813-1855) og Karl Jespers (1883-1969). Samt mange andre innflytelsesrike mennesker på denne tida. I motsetning til mange filosofer så var Camus også veldig interessert i sport og spilte på det algeriske fotball laget og har vært med å ha vunnet den nord-afrikanske cupen. Camus vant også nobelprisen i litteratur i 1957.
Camus har skrevet flere bøker gjennom tidene, og flere mindre verk. De mest kjente er: «den fremmede» (1942), Pesten (1947) som nettopp ble gitt ut i Norge under nytt forlag, Fallet (1958) og verket «Myten om Sisyfos» (1942). Hva som går igjen i hans bøker kontra veldig mange andre på den tida er at han ser på livet som noe positivt og noe så absurd vi bare må le av. Et kjent sitat fra den sist-nevnt boka er «Man må anta at Sisyfos var lykkelig».
Her kan vi se han referere til det absurde: Sisyfos var en mann som ble straffet med at han måtte rulle en stein opp et fjell forså å se steinen rulle ned igjen, deretter gjentok han prosessen. Det at livet har ingen mening er for han et faktum, men det er ikke håpløst allikevel. Man må nesten bare se på hvor dumt og absurd det er og le av det. Han Tar også opp hvordan det mer moderne menneske har blitt koblet fra sine følelser (et stadium som den franske sosiologen Émile Durkheim beskrev som «anomie». Altså mangel på følelser, og en følelse av å være så ekskludert at du ikke kan få frem din egen sympati). I boka den fremmede så begynner det med at moren til hovedpersonen «Mersault» dør og han kommer med setningen «I dag døde mor. Eller kanskje var det i går, det er jeg ikke riktig sikker på. Jeg fikk et telegram fra gamlehjemmet: «Mor død. Begraves i morgen. Ærbødigst.» Hva for rolle spiller nå det. Det var kanskje i går.». Etter dette ender han opp med å drepe en helt tilfeldig araber, og får dødsstraff. Han selv har ingen anelse hvorfor han gjorde det, og viser heller ikke spesielt mye skyldfølelse med hva som har skjedd. Boka slutter med at hovedpersonen sier «jeg håper at en haug med mennesker møter opp til min henrettelse og at jeg blir møt med deres rop om hat»
En av de viktigste tingene vi kan ta ut ifra Camus sin filosofi er tanken om at når vi gir mennesket tid så vil vi innse at vi er så frie at vi skjønner vi er i et bur, men aldri så fri så vi klarer å komme ut. Dette er en tanke alle sikkert har følt på. Den håpløsheten med å skulle flytte langt vekk, eller det å føle at uansett hva du gjør så blir det feil. Vi kan innse at dette bare er en del av livet og koble det opp mot det absurde med hele vår eksistens og le av det. Camus snakker om hvor absurd alt er. Camus kunne lett ha gått veien mange før han har gått og knyttet denne absurdheten mot nihilisme, men han velger å ta den en annen retning. En som er mer positiv, og som velger å le av alt som skjer. Ikke å ignorere at det finnes humor rundt det. Han er også en av de mange moderne filosofene som har måtte håndtere problemet om det finnes en mening med livet. Camus mente at det fantes en mening med livet og om det eventuelt hadde vært en Gud som hadde gitt oss denne meningen. Camus stilte seg negativ til om det fantes en Gud og mente det ikke fantes noe kart for mennesker å følge eller mål å oppnå i forhold til å komme til himmelen. Poenget er at vi må finnet glede mening med livet gjennom det hverdagslige; ting som forhold, venner, naturen, mat og kunst kan være pekepinner for hva glede er, og ettersom livet ikke har noen mening i seg selv så handler det om å leve livet sitt så intenst som mulig, og huske at det finnes ingenting så pent at det er verdt å dø for, men mange ting så pent at det er verdt leve for. Vi er intet mindre enn små maur på en stein i universet, alt vi gjør vil bli glemt en dag. Til slutt vil det være som om vi aldri eksisterte i det hele tatt, og hvis ikke det finnes noe mer absurd og komisk enn det så vet ikke jeg.
