Sartre var en utrolig kjent filosof som levde fra 1905-1980. Han er kjent som en filosof, politisk aktivist, romanforfatter, dramatiker også mye mer. Et av de mer kjente sitatene hans er som nevnt i tittelen «Helvete er andre mennesker». Et sitat de fleste introverte mennesker, og folk som har brukt lang tid med familien vil si seg enig i. Dette er et sitat som lett blir tatt ut av kontekst og får Sartre til å virke mye mer som en negativ nihilist enn han egentlig er. I dette innlegget vil jeg forklare hva Sartre mente med dette sitatet og hvordan det er med på å få frem hans filosofiske tanker på en annen måte enn hva det kan virke med første øyekast, men først må vi snakke litt om Sartres filosofi før vi kan hoppe rett inni sitatet og dets betydning. Første ting vi burde tenke på er at Sartre var en humanist og en sosialist; han brydde seg veldig om den menneskelige tilstanden, og så til og med tilbake på sin fengselstid som noe positivt, en tid hvor han husker han sov tett i tett med andre fanger og det kameratskapet som vokste frem under den tida. Så spørsmålet blir da, har dette blitt enda et sitat som har blitt brukt så mye av populærkulturen at det helt har mistet sin mening? Kort svar: ja.
Sartre ber oss om å se for oss en koselig ettermiddag hvor du sitter og nyter dagen i en park. Stemninga er veldig behagelig, fuglene synger, det er flotte trær å se på, dyr som går rundt, men så plutselig kommer det en fremmed inni parken. Dette tvinger oss til å innse at denne fremmede nå skaper sin egen realitet rundt denne parken, hvorav vi en inkludert. Vi befinner oss nå som en side karakter i denne personens liv hvorav vi selv anser oss som hovedpersonene i eget liv. Sartre skrev det på denne måten «The green of the grass turns itself towards the other man as well as towards me, and some of my universe drains off into his direction”. Her mener Sartre at vi bare er et skall som observerer og tar til oss sanseinntrykk, men med engang en annen person ser på oss så blir vi bare et objekt i deres forståelse av verdenen. Her blir vi introdusert for begrepet «titteren» Sartre mener at man kan sammenligne det eksemplet jeg nevnte tidligere med å være en person som titter inni et nøkkelhull og plutselig kommer det noen nedover gangen og ser det. Nå blir din frihet skreket inn av den personen som du nå er en del av livet til. Din frihet er nå hva en annen person forestiller seg at den er. Nå vil mennesket prøve å fjerne seg med noen av de boksene de har blitt plassert i for eksempel late som om de knyter skoa istedenfor å se inn noens nøkkelhull
Nå endelig kan vi snakke om sitatet. I boka «ingen utgang» har vi tre mennesker som er fanget i et rom. Store deler av boka går ut på at de i rommet snakker om hvordan de ønsker å komme seg vekk fra synet til de andre i rommet, ergo de vil bryte fri fra undertrykkelsen av deres egen frihet ved at andre observerer dem. Dette viser seg å være umulig ettersom vi senere finner ut at disse menneskene er døde og rommet de er i skal være helvete. Så det er ikke slik at andre mennesker er helvete, men mer tanken om at med engang vi dør så er vi intet annet enn et minne i noens øyne, og dette vil bare være en samling av minner de har med oss, og hvordan de som person opplevde oss, uten at det har noe å si for vår egen forståelse av virkeligheten. Når vi lever kan vi endre dette bilde, vi kan knyte skoen vår får å endre på hvordan folk ser oss, men når livet er over vil folk aldri forstå den virkeligheten som vi selv har malt. De vil se små kopier som ikke ligner og det er på mange måter et helvete
