I denne teksten skal jeg, motivert av Christopher Caudwells bok The Crisis in Physics (1939), gjøre meg noen betraktninger rundt hvordan ideologi, i betydningen etablerte rammer for hvordan vi tenker, påvirker fagfeltet fysikk. Innledningsvis vil jeg også begrunne valg av tema og hvordan dette er relevant for filosofiinteresserte.
Fysikk, i likhet med all naturvitenskap, bygger på filosofi. For å oppnå kunnskap om naturen, er det nødvendig å tenke over hvordan en oppnår kunnskap. Observasjoner er nytteløse uten et rammeverk for å tolke observasjonene. På denne måten kan fysikk sees på som filosofi anvendt på den materielle virkeligheten.
Christopher Caudwell (1907-1937) var pseudonymet til den britiske marxisten Christopher St. John Sprigg. Før Caudwell ble drept i den spanske borgerkrigen, skrev han ned det som senere ble utgitt som The Crisis in Physics. I boka trekker han en interessant kobling mellom ideologien i samfunnet og dogmene i fysikken. Han kritiserer blant annet Newton for å se på masse som noe absolutt og separat fra rommet det eksisterer i, og knytter dette sammen med Guds stilling i samfunnet. Newtons rom forutsetter at noen utenfra har definert de fysiske lovene, samt har plassert punktmassene og gitt dem startfart. Videre kritiserer han hvordan senere fysikere i for stor grad ser på verden som en maskin som går av seg selv, samt at mennesket sees på som en passiv observatør separat fra rommet selv. Caudwell knytter dette sammen med hvordan produksjonen i samfunnet oppfattes som en viljeløs maskin fra borgerskapets perspektiv. Siden det i ethvert samfunn er herskernes tanker som er de herskende tanker, er det borgernes tenkemåte som dominerer i naturvitenskapen. Ifølge Caudwell har proletariatet et mye nærere forhold til naturen, ettersom de aktivt og direkte påvirker naturen på jobben hver dag. Følgelig mente han også at krisa i fysikk bare kunne løses ved at proletariatet erobret statsmakta. I boka beskrives krisa i fysikk som at fysikken har delt seg opp i mange ulike mindre teorier som hver for seg forklarer mye, men som bryter med hverandre grunnleggende. Videre mente han at fysikken hadde et grunnleggende problem i teorien sin, som ved vært gjennombrudd bare ble dyttet framover i stedet for løst. Med utgangspunkt i disse idéene skal jeg også komme med noen personlige synspunkter.
Et perspektiv Caudwell ikke tok opp i boka si, er hvordan kvinners stilling under patriarkatet har interessante fellestrekk proletariatets stilling under kapitalismen, og hvordan dette påvirker deres materielle virkelighet. Fysikk er studien av den materielle virkeligheten, og Caudwells idé om at arbeiderne har større forutsetninger for å forstå virkeligheten enn borgerlige filosofer er et godt poeng. Dette poenget burde kunne utvides til kvinners situasjon. Hvis vi generaliserer litt, kan vi si at kvinners sosialisering har gitt dem en mer relasjonsorientert tilnærming til virkeligheten. Min hypotese er derfor at kvinner har bedre forutsetninger for å forstå samspill mellom naturfenomener. I tillegg er det mulig at siden kvinner i praksis fortsatt har hovedansvar for reproduktivt arbeid i samfunnet, at de har en del unike perspektiver som tradisjonelle mannlige arbeidere mangler. Da kan vi konkludere med at fysikken kanskje kan komme lenger dersom en får flere kvinnelige fysikere. Denne argumentasjonen kan sannsynligvis utvides til at det å ha fysikere med et mangfold av bakgrunner er gunstig, uten at jeg skal gå mer inn på det her. Selvfølgelig, mer mangfold endrer ikke samfunnets ideologiske grunnlag, så dette er ment mer som mulige endringer innenfor rammene av kapitalismen og patriarkatet.
For meg ser det ut til at framskritt innen fysikken historisk sett har blitt begrenset av dogmer uten begrunnelse i den materielle virkeligheten. Et eksempel er hvordan Copernicus tviholdt på idéen om at planetbanene måtte være sirkulære. Da dette ikke stemte med observasjoner av stjernehimmelen, lagde han en modell for planetbanene med mange episirkler i stedet, altså kom han med en slags ad hoc-hypotese. Tilsvarende oppdaget Michelson og Morley at lyset hadde konstant hastighet i vakuum. Dette bortforklarte de med at eteren, et usynlig stoff man antok at lyset måtte bre seg gjennom, fulgte Jorda i banen sin. Altså en ny ad hoc-hypotese. I dag ser man tilsvarende tilnærminger til problemer i kosmologi, der man har lagd en ad hoc-hypotese om at mesteparten av universet består av såkalt mørk materie og mørk energi, i stedet for å finne bedre teorier for gravitasjon. På den annen side er det enklere sagt enn gjort å finne nye omfattende teorier innen fysikken, og det finnes ingen enkel løsning på dagens problemer. Men jeg tror, slik som Caudwell skriver i boka si, at det ideologiske rammeverket for tankene våre er noe av det som hindrer oss i å komme med nye gjennombrudd i fysikken. Den moderne fysikken har gjort funn som bryter fundamentalt med mye av det vi anser som intuitivt sant. Eksempelvis determinisme, skillet mellom subjekt og objekt, og samspillet mellom årsak og virkning. Dermed kan det se ut til at fysikernes store utfordring er å tenke utenfor disse gitte ideologiske rammene.
For er ikke det å tenke nytt og revolusjonært nettopp det vitenskapen dreier seg om? Vitenskap går ut på å tilegne seg ny kunnskap, og vi må klare å bryte med etablerte oppfatninger for å finne denne nye kunnskapen. Vi trenger nye kreative innfallsvinkler for å finne svar på de store spørsmålene våre. Videre trenger vi enda større kreativitet og grad av nytenkning for å komme opp med spørsmålene vi ikke har tenkt å stille enda. For det er sånn at vi vet at det er ufattelig mye vi enda ikke vet. Attpåtil er det sannsynligvis enda mer igjen som vi ikke engang vet at vi ikke vet. Fysikernes oppgave er å navigere seg gjennom det store ukjente farvannet som er kunnskap om naturen, og den store utfordringen er at man hverken har kart eller kompass, eller aner hvilken retning man seiler i. Derfor er det viktig å stadig revolusjonere måten en tenker på, og her ser vi kanskje også det tydeligste krysningspunktet mellom fysikk og filosofi.
For å oppsummere kan vi si at fysikk og filosofi er knyttet sammen ved at fysikken er avhengig av at fysikerne stadig må revurdere og revolusjonere hvordan de selv tenker. Historisk har vi sett at denne prosessen får hjelp av at samfunnet som helhet revolusjoneres, slik at folk flest blir i stand til å tenke nye tanker. Men selv innenfor rammene av dette samfunnet, kan fysikken muligens få hjelp ved at en får fysikere med mer mangfoldige bakgrunner. En persons erfaringer har tross alt mye å si for hvordan personen tenker om omgivelsene sine og hvordan den tilnærmer seg problemer. For å tilegne oss ny kunnskap om virkeligheten, må vi også være i stand til å utfordre våre egne oppfatninger om den.
