Enten det er alkohol, narkotika, mat eller trening det er snakk om, så er det ikke å legge skjul på at den moderne verden har blitt stappa full med «alternativer» og med moderne teknologi er disse lettere å få tak i enn de noensinne har vært. Poenget er at de skal gjør oss numne en stund og gir oss en følelse av at vi har det godt, selv om det bare er for et øyeblikk, men selv til tross for deres forlokkende utseende og lovende ord så blir det veldig lett slik at de begynner å gå utover menneskes frihet. Dette skal ikke være et innlegg direkte om avhengighet, men om hvordan det oppstår og dets samspill med angst og friheten vi mennesker er dømt til å bære. Jeg er ikke en lege eller ekspert på disse tingene. Jeg vil bare dele hvordan jeg tolker avhengighet og angst gjennom en filosofisk linse.
Avhengighet begynner ofte i vår naturlige lyst på ro og det å forbigå oss selv. Vi vil gjerne få en følelse av glede, men ofte blir dette et veldig ensidig forhold hvor tingen vi er avhengig av spiser oss sakte, men sikkert opp. Platons «hulefortelling» forteller egentlig veldig fint hvordan det kan føles: i fortellingen er det tre mennesker som er lenka fast i en hule med et konstant sollys bak dem. Sola kaster en skygge på veggen foran menneskene, og dette blir da deres realitet, i hvert fall hvordan de oppfatter den. En dag blir en av fangene fri og går ut av hulen, hvor han først blir blindet av lyset, forså å se denne nye verden. Han for nå oppleve en helt ny virkelighet. Han blir først redd, men etter han for tid til å tilpasse seg lyset blir dette hans nye virkelighet. Hva som skjer siden varierer på kilden, men poenget vi kan ta ut derfra i forhold til avhengighet er at avhengighet er et mørkt sted vi mennesker drar for å unnslippe virkeligheten. Hvor vi gjemmer oss for frykten som en verden av sannhet bringer. En annen person som hadde noe å si om dette var den danske filosofen Søren Kierkegaard som skrev i sin bok «begrepet angst» at når et menneske står på toppen av et høyt sted som et fjell eller en høy bygning, så møter vi ikke bare på frykten at vi kan falle av, men også frykten at vi kan hoppe ned med vilje på ren impuls.
Kierkegaard mente dette beskrev den følelsen når menneske opplevde den totale friheten ved vår egen eksistens. Dette var hva han kalte «svimmelhet av frihet», men også hva han la i ordet angst. Mennesker har gjennom tiden vist at vi foretrekker å ha et mål. Vi liker å tro det er noe der ute som kan stå over sånn at vi aldri er alene og slipper å føle på angsten av å eksistere. Kierkegaard mente at når vi tenker eller blir stilt moralske spørsmål. Det er da vi føler på angsten med å leve, men det kan også forklare hvorfor religion har vært der så lenge som det har, og hvorfor kristendommen har stått så sterk i Europa over så lang tid. Tanken om at en Gud hadde gitt livet ditt mening og et mål, hvorav din frihet blir begrensa, var en utrolig behagelig tanke for mennesker og var virkelig med på istedenfor den tanken hvor du har maksimalt med frihet og uansett hvor du går så har du ingen objektiv mening å strekke deg etter. Du kan mene hva du vil om religion, men i form av å svekke den følelsen av angst man får gjennom ekstrem frihet så har det vist seg å være veldig deilig å tenke på at alt er bestemt på forhånd, og at vi ikke trenger å tenke selv på hva som er rett og galt, ettersom det står i en bok. Dette med å gjøre det til synder å benytte seg av ting som kan bli en avhengighet var også en relativt effektiv måte å holde folk i sjakk. De trengte ikke noe for å fylle deres eksistens fordi Gud hadde allerede fylt den for dem
Så boom «Gud er død». Ja, Nietzsche sa det, men det var ikke som om han fylte opp ballonger og spilte fanfarer. Dette var en trist oppvekker hvorav dette var en tid hvor mennesker hadde mistet en figur for moral ledelse. For oss ateister så høres dette helt greit ut, men Nietzsche mente at for at dette skulle gå bra så måtte vi mennesker få frem styrken til å forme egne morale-bærebjelker. Man kan også se at etter Guds død så har mengden mennesker som sliter med avhengighet bare økt. Mange mennesker som har vokst opp i dag uten noen form for religiøs bakgrunn føler på en melankolsk eksistensiell undring rundt oss selv som individ, men også oss som et kollektiv. Når dette ikke kan besvares gjennom et sett med moralske regler oppstår angsten som gjør så mennesker tyr til ting som narkotika, alkohol, mat o.l for å glemme denne angsten som fyller oss, istedenfor å ordne egne moralske-rammer. Vi lever i en verden hvor det å drukne seg selv i glede er utrolig lett, og nå som vi har ingen som leder oss må vi lede oss selv, og det er ikke alltid vi klarer dette, og vil heller lede oss til en pub etter en lang dag.
Flere har prøvd å finne en løsning på dette problemet og noe statistikk viser at både AA og religion har hjulpet mennesker som sliter med avhengighet. Kierkegaard beskrev det slik at vi må ta et «leap of faith». Dette var det å slutte sirkelen helt når det kommer til å bevise at det finnes en Gud, men heller bare omfavne han som om han eksisterer. Dette er ikke en måte som er ofte brukt nå, og det er lett å mene det at å gå tilbake til religion er å legge vekk alle fremskritt vi mennesker har hatt etter guds død. Et interessant eksperiment å høre om rundt det her er et amerikansk eksperiment fra 70-tallet kalt «park rats». De satt mus i små metallbur med en maskin som kunne gi musene morfin. Det ble observert at musene ville gjerne ha morfin etter hvert som de begynte å føle på stresset, hvorav dette blir veldig interessant er at etterpå ble musene plassert i 9^2m områder kalt «rat park» hvor de kunne sosialisere seg, spise deilig mat og leke rundt. Noen av musene som ble plassert i rat park var mus som hadde fått morfin i 57 dager hvor de fikk muligheten til å drikke rent vann, eller vann med morfin i. Hva som var interessant var at musene valgte som oftest å drikke bare rent vann
Så hva om vi istedenfor å skulle prøve på et leap of faith, stiller oss selv spørsmålet om vi lever i et metallbur eller i en fri verden som støtter sunne sosiale interaksjoner og som forbedrer på den medfødte friheten vi mennesker har
