Det er bare et virkelig seriøst filosofisk problem og det er selvmord
Albert Camus (1913-1960)
Dette er hvordan Albert Camus åpner boka Myten om Sisyfos hvor Camus argumenterer for sitt eget syn på eksistens og hvorfor en ikke burde ta sitt eget liv. Camus for frem dette ved hjelp av hans filosofiske ideologi, absurdisme hvor han forklarer oss at i en verden full av kaos vil alltid menneske lete etter mening. Vi føler vi må forstå alt, men allikevel er det bare stillhet å høre. Nihilisme ser på livet som meningsløst, men der vil Camus og andre argumentere for at selv om livet ikke har mening finnes det fortsatt utrolig mange grunnet til å ville ta del i det. Ting som musikk, kunst, venner, familie og natur er ting vi kanskje er borti hver dag og som derfor mister sin mening, men Camus argumenterer for at det er i slike ting vi kan finne hverdagsglede og få en gnist for å ville fortsette vår eksistens. Først for å forstå denne boka må vi vite hvem Sisyfos var, og hva denne myten går ut på
For å gjøre det så kort om mulig så var Sisyfos en leder som lurte seg unna døden ikke en, men to ganger og senere terget Gudene til det punktet hvor Zeus ga han straffen at han skulle rulle en stein opp et fjell. Hva som skjedde, var at når han nådde toppen ville bakken være for bratt til at han kunne holde igjen steinen og den ville rulle ned igjen. Sisyfos måtte deretter gå ned igjen å begynne å rulle steinen opp på nytt. Camus snakker om dette med at han går ned slik:
«At the very end of his long effort measured by the skyless space and time without depth, the purpose is achieved. Then Sisyphus watches the stone rush down in a few moments toward that lower world whence he will have to push it up again towards the summit. He goes back down to the plain, it is during that return, that pause that Sisyphus interest me. A face that toils to close to stones is already stones itself! I see that man going back down with a heavy yet measured step toward the torment of which he will never know the end. That hour like a breathing-space which returns as surly as his suffering, that is the hour of consciousness. At each of the moments when he leaves the heights and gradually sinks toward the lairs of the gods, he is superior to his fate. He is stronger than his rock!”
Langt sitat, men det beskriver veldig fint hvordan man kan tolke denne ubrukelige oppgaven Sisyfos har. Camus ser på denne som representativt for den menneskelige tilstanden. Hvis vi skulle tatt denne fortellingen og sammenligna den med våre egne liv er det kanskje lett å se likheter. Vi begynner å rulle vår stein opp et fjell hver mandag morgen, og på fredag når vi toppen hvor steinen ruller ned igjen, her blir helga brukt for å reflektere mens vi går nedover for å hente steinen igjen. Poenget her er at mange finner heller glede i distraksjoner fremfor refleksjon. Det siste vi ønsker å tenke på er mandag morgen, da vi er nede igjen og skal begynne å dytte denne steinen opp fjellet igjen. Vi unngår det fordi vi er usikre på om vi noen gang vil finne en måte å unngå denne sirkelen på. Camus mener at vi kan se på dette på forskjellige måter, en er å fortsette å være en slave til din stein, men en annen er å se på hele steinen med et annet perspektiv, et hvor du innser og aksepterer det absurde med livet og innser at smerte og absurdet er en del av livet og blir en mester for din stein, istedenfor å la den styre deg. Plutselig så er det ikke du som dytter steinen, men steinen som dytter deg. Hva Camus ville vi skulle ta frem skrev han som
«One must imagine Sisyfos as happy»
Vi burde slutte å ta alt som har med livet å gjøre så seriøst, og selv om det kan være vanskelig burde vi gjøre som Sisyfos og akseptere situasjonen som hva den er. Vi må selv velge å være sterkere enn vår stein. Vi burde holde hode høyt å tenke at det å møte livet og dets utfordringer er en seier i seg selv. Glede ligger i bevegelse, i konstant vekst hvor det er ingen endestasjon. Du trenger ingen x, y, z for å holde deg gående! Det er flott å ha mål og det er inspirerende å drømme stort, men gleden kommer fra denne turen du er på. Nederlag og smerte gjør deg til et sterkere menne
ske. Du finner muligheter i oppgaver. Du er fri til å ikke klare det, og du kan til og med finne håp i det håpløse. Vi burde jobbe så godt vi kan med det vi kan og som inspirerer oss, suksess er ikke garantert, men hvem bryr seg egentlig om det? Den eneste tingen vi kan være helt sikre på er at vi skal alle dø så hvorfor ikke prøve alt du kan nå som du har sjansen?
Neste gang du føler deg håpløs prøv å tenke på Sisyfos og se ditt liv gjennom hans øyene, og husk at han gjør sin jobb med et smil
