“As long as I can make them laugh, it doesn’t matter how, I’ll be alright. If I succeed in that, the human beings probably won’t mind it too much if I remain outside their lives.»
Ozamu Dazai var en japansk mann som levde fra 1909-1948. Dazai har skrevet flere bøker gjennom sitt liv, men er allikevel relativt ukjent i vesten, til tross for at han vært hovedpersonen for en tidsepoke i japansk litteratur. Hans verk «no longer human», som jeg skal skrive om er et av hans mer kjente verk, dessuten er det hans siste verk før han begikk selvmord sammen med sin kone. Hva som skiller denne boka fra hans tidligere verk, er at det er en indirekte selvbiografi ikke bare en historie. Han bruker ikke sitt eget navn, men tydeliggjør flere situasjoner og utfordringer som er kjent gjennom Dazais liv, som at han slet veldig med alkohol, og var ekstremt deprimert til tider. Vi kan selvsagt ikke få det bekrefta, men mange mener dette er hans testament, og hans siste måte å få frem hvordan det er å føle seg som noe annet enn et menneske.
Fortellingen oppsummert
Oba Yozo er hovedpersonen og den eneste karakteren som vi får følge og se utviklingen til i denne halvautobiografiske romanen. Han blir beskrevet som deb sykelig usikre sønnen til en kald grunneier og medlem av det japanske kommunistpartiet fra Nord-Japan. Selv om han er en intelligent person som gjorde det bra på skolen med liten innsats, følte han seg isolert, og uvitende nå
r det kommer til andres oppførsel og selv fra en ung alder blir han overbevist om at han “ikke var kvalifisert som menneske”. Han blir som ung blitt utsatt for seksuelle overgrep av en kvinnelig og en mannlig tjener. Dette er med på å forsterke hans frykt for mennesker, men også for han til å innse at det er ikke bare et av kjønna som forvirrer han. Av frykt for å bli gjennomskua som intet mer enn en bedrager i en menneskekropp resulter han til å bare klovne som skolegutt. Dette virket helt fint på de vanlige elvene på skolen inntil en dag hvor han klatret i et tre og falt ned med vilje for å være morsom og det var en annen elev som poengterte at han gjorde det med vilje. Dette ødelegger hele fasaden Oba har jobbet så hardt for å opprettholde. Dette knuser han helt og er et lyeblikk hvor du kan føle den genuine angsten som Oba føler på dette tidspunktet. Dette blir da den første gangen han føler han møter en som er på hans nivå. Denne konfrontasjonen resulterer i at han blir venn med personen for å skjønne hvordan han forsto det, men med engang han føler han har overtaket igjen så forsvinner angsten hans og alt går tilbake til «normalen». Han ble sendt på høyskole i Tokyo, hvor han bestemmer seg for å ikke delta i undervisningen, men isteden deltar han på kunstundervisning og møter en maler ved navn Horiki Masao
Horiki Masao blir personen som introduserer ham for tobakk, alkohol og prostituerte. Oba blir involvert med en ulykkelig barvertinne hvor mannen hennes sitter i fengsel, og etter å bli kjent å få snakket med henne bestemmer de seg får å ta selvmord sammen. Oba blir reddet, mens dama dør, Dette er en hendelse som er med å plage Oba som voksen, men ikke fordi han indirekte drepte noen, men fordi nå er han dømt til å fortsette dette livet, men denne gangen i en situasjon hvor hans frihet er blitt kuttet ned på.
Situasjonen blir fortalt for familien, og de bestemmer han ikke kan bo alene, og bestemmer at han heller skal bo hos en faren kjenner. Hans navn er kjent som «Flatfish». Etter å ha bodd en kort periode hos en av farens underoffiser løper han av gårde og lever av en kvinne møter og flytter inn med Denne damen heter Shizuko, en enke som jobber for en skribent og skaffer han en jobb som er å tegne tegneserier. Etter hvert som han får tak i penger gjennom denne jobben og hans alkoholproblem forverres, bestemmer han seg for at hun og datteren hadde det bedre uten ham. Etter et år med en dame en møter på en bar møter han og gifter seg med en ny kvinne Yoshiko, en utrolig snill og forståelsesfull tobakksbutikkjente. De har det utrolig bra sammen til Horiki dukker opp igjen og leder han tilbake på ville veier med alkohol. En kveld oppdager Horiki at Yoshiko blir voldtatt, men istedenfor å oppfordre Oba til å hjelpe så ber han om at han heller bare ser på. Deretter er Yozos vei tilbake til flaska enda raskere enn før raskt. Denne opplevelsen resulterer i et nytt selvmordsforsøk, tuberkulose, og senere en morfinavhengighet etter skadene han pådro seg når han prøvde å ta livet sitt. Dette resulterer i at han henvist til en mental institusjon. Hvor historien ender med Oba som blir pleiet av en gammel dame og helt klart har mistet seg selv til galskap.
Hva vi kan få ut av teksten
Vi som lesere kan oppleve å få en til dels ubehagelig fortelling som ikke sparer på detaljer, men en ting vi legger merke til allerede tidlig i boka er hvordan enkelte typer dialog aldri blir utdypa. Dette er spesielt i begynnelsen når for eksempel Oba forteller en vits eller gjør noe morsomt så får vi aldri vite hva han sa eller gjorde. Det er som oftest kutta ned til «så sa jeg en vits, og de lo». Oba er konstant redd, spesielt som liten for at noen skal bryte coveret hans om at han ikke er et menneske som voksen finner han en måte å håntere disse følelsene på gjennom alkohol, at han er et sosialt outcast som ikke skjønner disse menneskene som går rundt han blir derfor et mindre problem da, man kan i hvert fall si at det blir en illusjon av at det er det. Når man leser denne boka og analyserer den kan spørsmålet som mennesket har stilt siden morgendagen fort komme opp; hva vil det si å være menneske? Dette er et spørsmål som Oba selv stiller, og har ingen anelse hva svaret er. Det eneste han vet er at det er noe han ikke er. Ikke bare sier han det direkte, men ofte når han snakker om mennesker så refererer han til de som «dem», ergo noe annet enn han selv.
Boka har en del nihilistiske trekk. Det er ikke en bok som er ment for å gi deg håp, men heller en bok som skinner lys på den situasjonen man kan finne seg i (forhåpentligvis i en mindre grad) hvor du er et utkast og føler at ingenting betyr noe og at du må være noe annet enn de rundt deg. I dagens samfunn er ting som dette tydelig og med sosiale medier er det lett for oss å føle på det at vi kanskje må være noe annet enn de rundt oss fordi vi ikke tiltrekkes, inspireres eller fasineres av de samme tingen. Mange føler på dager hvor den eneste måten å fullføre på for deg er å ta på deg en maske å late som om ingenting plager eller at ting du brenner for ikke gjør det ettersom folk rundt deg ikke føler det samme. Vi har alle følt på følelsen av å bare måtte ta på en maske og være falsk fordi vi ikke vil ende opp i en situasjon slik Oba er konstant. Er det da i det hele tatt et liv slik Oba har det? Vanskelig å si. Er vanskelig å bare la det gå når store deler av befolkingen mest sannsynlig har følt på det, noen mer enn andre, men allikevel. Dette er livet for noen. Hvorav dette kan oppleves tungt for mange å lese så er det nesten poenget. Å opplyse oss om den situasjonen og den nihilistiske veien livet kan ta. Nihilisme i seg selv er en livsfilosofi mange sverger ved, og dette er en ekstrem versjon, men vi må nesten bli opplyst om den for å lære og eventuelt unngå den fella. Vi når til slutt et poeng hvor vi nesten skjønner gjennom hans tankegang hvorfor han ikke er trist før han prøver å ta sitt eget liv. Han føler ingen anger, er ikke lei seg. Han er bare lei av alt som skjer rundt han når han ikke drikker. Han ser dette som siste utvei, vekk fra en meningsløs verden hvor han selv ikke kan skape sin egen lykke. Han kommenterer også på den menneskelige verdien med hvordan vi er så redde for å si våre egne meninger fordi vi er redd for å såre noen. Han kommenterer at alle syns de politiske møtene faren organiserer er idiotiske og ubrukelige, men når han står der får han masse skryt. Han innser at mennesker han sympati, men at det kan tolkes som å være falsk ettersom det gjør egentlig så linjen mellom ærlighet og løyn nesten ikke eksisterer siden ærligheten bare kommer frem til alle andre enn den som burde høre det, og da mister den poenget sitt. Det er som å få en matpakke med noe du ikke liker, hive maten også takke den som lagde den for den deilige maten. Da skjer alt bare igjen. Dazai prøver å få frem at mennesker er dualistiske skapninger som gjerne vil være to mennesker, eller i hvert fall to sider av samme menneske på en gang. I boka har du Horiki som vi møter som en kunstner som bare vil bli kjent for sin kunst, men senere bak lukka dører viser han seg som en sadist som oppfordrer Oba til å se kona si bli voldtatt istedenfor å gjøre den menneskelige ting å bryte inn å hjelpe henne
Hvis du skal ta noe ut av en så ekte bok vil jeg det skal være å se gjennom menneskets egen dualisme, og heller innse hvor dumt det kan virke i den store sammenhengen. Lev et godt liv som du kan være stolt av og se heller etter glede i ting du selv liker, enten det er kunst, filosofi, andre mennesker eller musikk. Dette er individuelt og burde ikke setter opp mot det kollektive. Livet er ment for å nytes og selv om livet virker meningsløst i ny og ned og ikke alt går som vi gjerne vil må vi nesten klare å skape en egen livsgnist, samtidig som vi må vokse som mennesker, være ærlige, og heller ta konsekvensene av det. Kort sagt rive av plasteret kontra å la det alltid være på eller ta det av i puljer. Livet er for kort til å bli sittende der å stirre i veggen, eller å holde alt inne. Dualismen til mennesker viser at vi bryr oss, men igjen viser den også hvor lett det blir for oss å bare koble helt ut og la oss selv falle ned i en gruve av oss nihilisme og selvhat fordi vi ikke passer inn med alle de andre menneskene.
